Latest Entries »

David Cotterill jobber med innvoasjon i det britiske Arbeidsdepartementet. De har over 100.000 ansatte. Hvordan skaper man da en intern delingskultur? Gjennom bruk av…

Les mer hos sosialemedier.difi.no Hvordan skape delingskultur i en stor organisasjon?.

  • Hvilke oppgaver skal sosiale medier løse?
  • Hvem ønsker man å nå?
  • Hva skal målet med tilstedeværelsen være?

Debatten har gått i årevis på om ansatte for lov å bruke sosiale medier på arbeidsplassen. Vi har alle sett overskrifter over at sosiale medier er tidstyver. Kritikere kan få raskt bekreftet at sosiale medier fører til mindre effektive arbeidstakere. Er det egentlig slik?

Ved å benytte sosiale medier på arbeidsplassen kan man effektivt hente inn informasjon som igjen blir de ansattes kunnskap. Hvilke større verdier en ansattes kunnskap kan du se for deg i en kompetansebedrift?

Cecilie Staude, en av Norges fremste bloggere om sosiale medier, kom med påstanden at: Medarbeideres kunnskap er den viktigste kapitalen for en bedrift. Bruker man sosiale medier på en fornuftig måte og har fokus, kan målet bli: Bli flinkest mulig i jobben. Hvem vil ikke ha slike kolleger?

Gjennom å være aktive i sosiale medier kan organisasjoner være med på å forme sitt eget renommé. Gjennom dialog med sine kunder / målgruppe kan man aktivt stimulere til dialog og engasjement og igjen utvikling og framtida!

Slik som Starbucks har gjort det har de egne websider som ber kundene om tilbakemelding. Konkurrenter kan også lese hva Starbucks-kundene kommer med og hvilke tips og innspill de har. Det konkurrentene igjen mangler er engasjement hos sine kunder.

Hvilke effekter har det om din organisasjon ikke deltar i sosiale medier? Hvilke fordeler har konkurrentene om de bruker sosiale medier på en konstruktiv måte?

Les hele innlegget på DIFIs sider:

Rolleforståelse– en barriere for å ta sosiale medier i bruk?

E-Valg

Mål: Få flere til å stemme

Når valgdeltakelsen går ned kan det være lurt å se på alternative metoder for stemming. Hvordan kan det bli lettere å delta på valg? Ved årets valg ble det gjennomført et prosjekt kalt «e-valg 2011». Det ble gjennomført et prosjekt der velgerne i ti kommuner kunne stemme over Internett.

Det jobbes med noe som kalles e-demokrati. Ideen om e-demokrati springer ut fra tanken om å øke demokratisk deltakelse ved å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). En av hovedtankene bak e-demokrati er nettopp e-valg. Ved å bruke IKT kan man redusere betydningen av å måtte befinne seg på et bestemt sted til en bestemt tid på valgdagen.

I følge NRK har det vært stor oppslutning rundt elektronisk valg. Forsøkskommunene melder fra om at det er flere som avgir forhåndstemmer elektronisk enn det er folk som avgir forhåndstemmer på papir. Hele 88 % av forhåndsstemmene kom ved dette valget elektronisk fra de ti utvalgte forsøkskommunene.

Sikkerhet

Hvor sikkert er det at min e-stemme ikke blir borte i systemet, blir endret eller kommer på avveie? Andre land som har tatt i bruk e-valg har vært borti problemer med nettopp konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Slik jeg ser det er sikkerheten ikke noe absolutt.  Når noen sier at løsningen er sikker, så sier de at de ikke ser noen angrep som er praktisk gjennomførbare innenfor rimelig tid og kostnad. All sikkerhet baserer seg derfor på en risikovurdering, hvor ting som kostnad, nytte og motivasjon for en angriper må tas med.

Gjennomgang

Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete (Sp) varsler en grundig gjennomgang av prøveprosjektet med elektronisk stemmegivning, såkalt e-valg. Det var stor skepsis i Stortinget da ordningen ble vedtatt brukt i ti kommuner.

—Men det er for tidlig å snakke om å innføre dette som en permanent ordning, ikke minst på grunn av skepsisen i Stortinget. Nå skal e-valget analyseres og evalueres grundig av flere forskningsinstitusjoner, sier Navarsete. Dette arbeidet skal være klart høsten 2012, og Navarsete utelukker ikke et utvidet forsøk med flere kommuner ved stortingsvalget i 2013. Hvis pilotprosjektet blir vurdert som vellykket, kan det kanskje bli fullt elektronisk stortingsvalg i 2017.

Politisk mobilisering av unge

Mange kommuner ønsker å bidra til å øke det politiske engasjementet blant unge. Flere kommuner/fylker har derfor etablert ungdomsrettede nettportaler. Disse skal være elektroniske møtesteder for ungdom og politikere – og et sted ungdom kan hente relevant informasjon om politikk og samfunnsliv.

Erfaringer viser at slike nettportaler er ressurskrevende både økonomisk, teknologisk og personalmessig. De portalene som har blitt etablert, har ikke klart å fange ungdoms oppmerksomhet over tid. En vesentlig årsak til dette er at de ikke klarer ikke å konkurrere med allerede etablerte nettsamfunn. (Et av unntakene er Kongsvinger kommune).

Når det gjelder e-valg, har de aller fleste ungdommene tilgang til Internett, høy kompetanse og interesse i å bruke digitale hjelpemidler kontra papir og penn i et stemmelokalet. Når det blir gitt en mulighet til å stemme elektronisk viser det seg at flere avgir stemme. Slik jeg ser det trenger vi både elektroniske valg for primært de digitalt innfødte samt «papir-valg» for de som er mest komfortable med slikt for å styrke demokratiet vårt.

Er vi privatpersoner når vi bruker sosiale medier, eller representerer vi arbeidsgiver 24/7? Vi har alle forskjellige roller. Jeg er blant annet far og sønn, IKT-konsulent, kollega, ektemann, motorsagfører, ukulelespiller og sjåfør. Hvilken rolle har jeg når jeg ytrer mine personlige meninger i #sosialemedier?

Tenk langsiktig

I en kronikk i Aftenposten skriver Roar Thon, Seniorkonsulent iNasjonal Sikkerhetsmyndighet, om sosiale medier, spesielt Facebook og permanent tilgjengeliggjøring  av informasjon som publiseres der. Man kan aldri være helt sikker på hvor den informasjonen som man gir på internett havner.

Før jeg kommer til et kontroversielt og skremmende eksempel på hvordan media har lov til å hente informasjon fra en Facebook-bruker og gjøre det til førstesidesoppslag, skal du få et innblikk i hva Roar Thon sier i nevnte kronikk:

Brukerne bør ikke stole for mye på at informasjonen som er publisert, kun lar seg lese av venner man har godkjent. Hva slags garantier har du egentlig for at informasjonen ikke blir brukt til noe mer? En brukerstyrt tilgangskontroll må ikke brukes som en sovepute når man skal vurdere hva slags informasjon som skal gjøres alment kjent. NSMs (Red. anm.: Nasjonal Sikkerhetsmyndighet) råd når du vurderer hva du skal legge ut om deg selv er å gå utfra at all publisert informasjon på Internett må antas å være tilgjengelig for alle andre. Så kan du spørre deg på nytt om du virkelig ønsker å legge ut informasjonen. Vil du at vilt fremmede skal vite DETTE om deg? Et annet råd er å tenke langsiktig… … Det kan være lett å glemme at personlig informasjon som skrives i dag, kan utnyttes om fem år. Informasjonen blir bare liggende i dvale inntil personen blir interessant for en trusselaktør.

Det er reservert et sted innerst i h…

Avisen iTromsø (tidligere Tromsø) hadde tirsdag 1. juni 2010 en henvisning øverst på første side der det het: «”Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap». Henvisningen var illustrert med et portrettbilde og følgende bildetekst: «Prestestudent: Eirik Junge Eliassen».

Sitatet fra Eliassen var hentet fra hans private Facebook-profil og ble kun publisert til hans venner. Blant hans venner befant det seg noen journalister…

Bakgrunnen for Eliassens provoserende ytring var Israelernes  blodige angrep på Gazakonvoien i mai 2010. Angrepet satte sinnet i kok og i løpet av et øyeblikk hadde den fatale ytringen blitt publisert på Internett. Angeren tok han imidlertid raskt igjen, og han slettet de hardtslående ordene fra hans lukkede profil.

At iTromsø offentliggjorde ytringen, har falt Junge Eliassen tungt for brystet. Han mener ytringen var av privat art og ment for hans fortrolige Facebook-venner, ikke for offentligheten. Skulle han uttalt seg offentlig, ville han ordlagt seg på en annen måte, har han gitt uttrykk for. Det er her mediedebatten starter. For spørsmålet er om en ytring av denne karakteren fra en profilert redaktør og prestestudent som til stadighet er synlig i mediebildet gjennom sine meninger, er privat eller må betraktes som offentlig.

Eirik Junge Eliassen klaget saken videre til PFU og det ble avsatt dom om hvorvidt pressen kan viderepublisere informasjon fra en privat Facebook-profil. Utdrag fra dommen følger: Klagen gjelder et oppslag i iTromsø der et innlegg på en lukket profil på Facebook ble gjengitt. Klageren mener avisen har opptrådt i strid med god presseskikk fordi innlegget ble gjengitt uten hans tillatelse. Klageren mener pressen ikke kan publisere innlegg fra områder der det kreves godkjenning for å få adgang. iTromsø anfører at det er snakk om en kjent person i Tromsø og at han har 2.700 venner på sin lukkede profil. Blant dem også flere journalister. Avisen mener det kan sammenlignes med å stille seg opp på torget i Tromsø og rope ut ytringen… … Utvalget mener iTromsø var i sin fulle rett til å viderebringe klagerens politiske utsagn om statens Israels ledelse. Ytringen hadde aktuell interesse og klageren fikk selv anledning til å kommentere utsagnet. Slik utvalget ser det, må han tåle at iTromsø viderebrakte hans synspunkter, selv om han selv fjernet dem fra sitt nettområde etter kort tid. Dom: iTromsø har ikke brutt god presseskikk.

Eirik Junge Eliassen sier i en pressemelding på sin egen side virkelig.no om saken:  – Jeg er ikke spesielt fornøyd med konklusjonen, men synes debatten rundt  saken i PFU var spennende og god. Jeg er ikke personlig fornærmet i saken,  og fikk den luftet i PFU i håp om en prinsippkonklusjon som veiviser for oss  i media for fremtiden. Den kom ikke, og jeg tar PFUs konklusjon til  etterretning. I prinsippet vil det si at fra denne dagen finnes intet privat  rom på internett, og begrenser vårt private spillerom i vår digitale hverdag.

Mediebruket ville som et eksperiment teste hvor mange medlemmer de kunne få på ei norsk Facebook-side, med minimal bruk av tid og penger, og uten bruk av konkurranser og “ulovlige” vervekampanjer. Det gikk over all forventning.

På forhånd definerte de:

  • Målet
  • Målgruppa
  • Strategi
  • Metode
Antall «følgere» steg først til 500 før det flatet ut. Etter enkle tiltak økte antall «følgere» til 5000 før det igjen flatet ut. Mediebruket brukte noen hundre kroner på Facebook-annonsering før antall tilhengere skjøt til vers.

”Jeg vil heller dø enn å bli venn med kommunen på Facebook”sier ei 18 års gammel jente i Kongsvinger kommune. Det er ikke nødvendigvis enkelt å nå den unge målgruppen når man heter «det offentlige». Hva kan vi gjøre – hva har blitt gjort?

Det var klar tale at Kongsvinger kommune hadde problemer med å nå sine yngre borgere. Kommunen opprettet facebooksiden «Ung i Kongsvinger«.  Ung i Kongsvinger er ungdommens informasjonskanal – fra unge til unge. Siden driftes av ungdommen selv for at blant annet miljø, språk og kultur skal matche. Språket er lett og harmonerer til sin målgruppe. Av Kongsvingers ca 17500 innbyggere, har «Ung i Kongsvinger» over 1000 medlemmer. Dette sier kommunen selv om siden: «Facebook-siden har eksistert i snart to år, og har etter hvert vokst og blitt en suksess. Siden oppdateres jevnlig for å informere ungdom i Kongsvingerregionen om hva som skjer – Ung i Kongsvinger vil engasjere ungdom og holde dem oppdatert. Fremover vil vi satse friskt for å øke interessen for siden, vi vil også holde diverse konkurranser.»

Alle  er jo på Facebook.

Facebook brukes ifølge TNS Interbuss av 73% av Norges befolkning på månedsbasis, og unge mennesker bruker grovt regnet 40% av internett-tiden sin på Facebook. 98% av ungdommen er på facebook. Verdens største medietenker Clay Shirky var på besøk i Norge under «Nordiske Mediedager» og kunne fortelle om facebooks framtid: Shirky har tidligere tenkt at Facebook kunne erstattes, slik det i sin tid erstattet andre, men han ser ikke lenger hvordan dette skal kunne skje. Han liker ikke denne utviklingen veldig godt. 

Full City-katastrofen i Telemark

Da Vivi Sævik, daværende kommunikasjonssjef i Porsgrunn kommune og informasjonsansvarlig for Interkommunalt utvalg mot akutt forurensing i Telemark (IUA), opplevde Full City- forliset i 2009, var Twitter hennes sentrale kommunikasjonskanal til pressen, lokale og sentrale politikere, samt fagpersoner som fulgte med på aksjonens informasjons- og kommunikasjonshåndtering. Informasjon om status og tilstand ble gitt, spredt og besvart med 140 tegn pr. melding. Facebook var kommunikasjonskanalen for lokalbefolkningen, hytteeiere og båtfolk. Sævik fikk gode tilbakemeldinger fordi hun hadde stor lokalkunnskap og førte en direkte dialog med målgruppen. Sosiale medier var for IUA Telemark et nyttig supplement til tradisjonell krisekommunikasjon.

Vivi Sævik brukte de sosiale mediene på den «vanligste måten». Begge mine søstre, Rigmor og Beate er journalister og bekrefter bruksmønsteret til Sævik. Norsk presse er opptatt av Twitter og følger med der! Facebook blir sett på som et mer «privat» domene og brukes mindre av pressen.

Barneombudets bruk av ulike kanaler

Barneombudet bruker sosiale medier for å nå ut til sin viktigste målgruppe, barn og ungdom. For dem har det vært viktig å treffe de unge der de er, og kommunisere på en måte de forstår og kjenner. Det betyr at Barneombudet har valgt å være til stede i flere ulike sosiale medier, både på Facebook, Twitter, YouTube og Flickr. De bruker både tekst, bilder, video og et tilpasset språk i kommunikasjonen med de unge. På hjemmesiden henvender de seg direkte til barn og unge og ber dem bruke Barneombudets facebookside. De voksne blir henvist til Twitter. Ved å skille gruppene på denne måten viser barneombudet at de er målbevisste i sin kommunikasjon med de ulike gruppene. Barneombudet kan tilpasse både språk og innhold til de forskjellige målgruppene slik at innholdet stemmer overens med mottakerens nivå.

Hvem er mine venner?

Moss kommune har tatt opp dilemmaet: Er det greit å bli venner med tjenestemottakere og pårørende på Facebook? Som offentlig instans er vi opptatte av å spre vårt budskap til «alle» og holde våre målgrupper oppdatert på vårt arbeid og tjenester. Men er vi forberedte på to-veis-kommunikasjon? I en undersøkelse KS utførte våren 2011, viste at 58 prosent av kommunene har sosiale medier i bruk, og i løpet av 2011 vil andelen øke til over 70 prosent i følge planer de øvrige kommunene har. Et hovedfunn er at mange kommuner i hovedsak bruker sosiale medier som en enveis informasjonskanal. Bare 41 prosent av de kommunene som har utarbeidet en strategi for bruk av sosiale medier, har en målsetning om dialog, og det viser seg at i faktisk bruk har bare 22 prosent har lagt opp til og engasjert seg i dialog.

Hva med …

Eldre uten internett? Svaksynte? Fremmedspråklige? Det er mange grupper som sosiale medier i dag ikke er tilpasset og egner seg for. Uansett hvor entusiastisk jeg er for sosiale medier, er det pr. dags dato vanskelig å nå ut til alle, men å kalle sosiale medier for et supplement til de tradisjonelle informasjonskanalene er jeg ikke enig i.

Vi vil være tjent med å fortsette å bruke både «nye» medier og «gamle» medier for best å nå «alle».

Gjennom nye kommunikasjonsflater når vi nye målgrupper og stimulerer til dialog og utvikling.

I vårt daglige virke opparbeider hver enkelt av oss en unik kunnskap, erfaringer og kompetanse som vår organisasjon er avhengig av for i det hele tatt å fungere. Om du forestiller deg at all kompetanse i din egen organisasjon kan samles i hodet ditt – hvor heftig har ikke det vært? Hvor stor grad kunne du ta bedre avgjørelser enn din leder? Du kunne gått løs på nye utfordringer med bedre kunnskap og erfaringer enn noen annen.

Med dette som utgangspunkt skal vi, uten bruk av magi, se på hvilke muligheter vi har i dag til å nærme oss et scenario der vi alle kan ta del i hverandres kunnskap.

En av verdens største medietenkere, Clay Shirky, hevder: “Every piece of information is a latent community”. Hans tese er at noe av det

viktigste ved informasjon er at man vil dele den med andre. Man vil diskutere den og krangle om den. I den digitale verden har vi mulighet for både sende informasjon og koordinere folk samtidig, dermed får man startet nettsamfunn hvor tanker og ideer presenteres, utvikles og videreformidles.  Nettet er ikke selve årsaken til de nye grupper og samarbeid vi ser vokser frem. Nettets rolle er snarere å muliggjøre det som allerede finnes latent, men som har vært for kostbart å realisere.

Historikk

Historisk sett har ledere i kunnskapsbedrifter gjort forsøk på å samle all tilgjengelig kunnskap i databaser for katalogisering og organisering til felles nytte. Ofte har denne jobben blitt utført av noen få dedikerte kunnskapseksperter. Arbeidstakere generelt har ofte hatt vanskelig for å tilgjengeliggjøre seg slik kunnskap og effekten slik kunnskapssamling har vært langt fra det man har håpet på.

Enterprise 2.0 og ledelsesendring

Enterprise 2.0, eller E2.0, er et begrep som brukes om virksomheter som bruker sosiale medier som plattform for å kommunisere internt og mellom selskaper, deres partnere og kunder. Den største forskjellen mellom Web 2.0 og Enterprise 2.0 er at Web 2.0 i stor grad er brukerdrevet og deler «tilfeldige» ting mens E2.0 har fokus på interne prosesser som jobb og samarbeid. E2.0 har ført til et paradigmeskifte innen kunnskapsledelse – fra at teknologi brukes til å oppbevare informasjon til at teknologi brukes for å sette mennesker i stand til å samhandle.

Kunnskapsdeling har i stor grad skjedd muntlig og i samtaler med kolleger. Forruten dette har ofte ledelsen eller personer ledelsen «stoler på» blitt leid inn til kurs og foredrag. På den måten har ofte toppen i hierarkiet styrt hvilken kunnskap som skal spres nedover i systemet. Dersom ledelsen ikke tar i bruk sosiale medier på arbeidsplassen, mister de kontrollen om hva som diskuteres, tas opp, utvikles, samarbeides om på tvers av organsiasjoner etc. Det er ikke vanskelig å forestille seg de lederne som ikke har tatt i bruk E2.0, er redde for å miste grepet om sine ansatte ved en slik «bottom up» tankegang.

Da effekten av å ha kunnskapsrike arbeidstakere er formidabelt stor er det viktig for ledelsen å legge til rette for en aktiv delingskultur. For å motivere de ansatte til å utnytte seg av E2.0-løsninger trengs det en tydelig ledelse som ikke bare ser verdien av, men som også belønner engasjement, samarbeid og aktiv kunnskapsdeling.

Ny kunnskap

Jeg trekker fram et scenario fra politiets hverdag:

En politibetjent ved et lensmannskontor som møter en faglig utfordring bør kunne adressere dette gjennom f.eks. et diskusjonsforum eller via politiets mikrobloggingssystem som et spørsmål. Andre som har interesse på samme fagfelt kan kommentere eller henvise til relevante artikler i politiets «Wiki», i blogger som er skrevet om emnet eller om personer de vet har den aktuelle kompetansen.

Kanskje blir det en debatt i diskusjonsforumet som ikke bare henviser til allerede tilgjengelig kunnskap, men som bidrar til å utvikle og skape ny kunnskap gjennom dialog.

Gevinst

Det er mye å vinne på å ta i bruk sosiale medier i offentlig forvaltning. Disse slidene viser hvordan man ved å bruke mer effektive verktøy enn f.eks. MS Word og MS Project kan få til samhandling og høste gevinster større enn noen gang.

Delingskultur

Vi mangler verken teknologi eller tjenester som lar oss dele informasjon og kunnskaper. Hva er det som gjør at svært mange ikke bidrar med sin kunnskap til samfunnet?

Om vi ser tilbake i tid, så har dugnadsånden i Norge vært sterk. Vi har stilt opp for samfunnets beste og har bidratt med vår kunnskap, erfaringer og arbeidskraft. Når vi i dag snakker om delingskultur er det ofte deling av digital kompetanse vi mener. Det kan gjelde alt fra en digital presentasjon til kildekode til komplekse fagsystemer. Det finnes pådrivere i de fleste samfunnslag som oppfordrer til deling og åpenhet av denne digitale kompetansen og kunnskapen.

Tord Høivik (Twitter: @Plinius) fra HiO omtaler tidligere statsråd i fornyings og administrasjonsdepartementet, Heidi Grande Røys,  angående delingskultur i sin blogg http://plinius.wordpress.com/2011/08/06/p-12711/ :

«Jeg minner om at staten (her Heidi Grande Røys) legger stor vekt på delingskultur og sosiale medier:

Ein delingskultur vil gagne alle. …  Eg seier som Bill Joy, ein av grunnleggjarane av SUN Microsystems: Det er alltid fleire smarte folk utanfor organisasjonen din enn inne i den!

Brukarane våre nyttar internett på heilt andre måtar enn for ti år sidan, ja til og med for fem år sidan. Ein deltakarkultur pregar etter kvart samfunnet, iallfall blant dei yngre. Med eitt vert det laga leksikonartiklar av små og store ekspertar rundt omkring, faglege og sosiale nettverk vert haldne ved like utelukkande på nett og pressgrupper på Facebook og bloggarar stel framsidene på avisene.

Offentlege verksemder må prøve å forstå konsekvensane av dette, og leggje om tenesteutviklinga. Sjå på innbyggjarane som samarbeidspartnarar, og ikkje berre passive mottakarar av tenester og informasjon.  Gi dei tilgang til å påverke utforminga og presentasjonen av desse tenestene og informasjonen.»

Akkurat slik Heidi Grande Røys (Twitter: @HeidiGrandeR) refererer til så finnes heldigvis nå eksempler på kommuner som er aktive på Facebook og på den måte kommuniserer to-veis med sine borgere. Gutter som anbefaler kommunen sin gjennom Facebook å bygge skateboardpark. Forslag som diskuteres av innbyggerne på kommunens Facebook-sider.  Er det ikke slik at vi er sterkere sammen enn hver for oss? Hvorfor ikke arbeide sammen?

Tidligere statsråd i fornyings og administrasjonsdepartementet, Heidi Grande Røys, har gjennom debattboka www.deltemeninger.no stimulert til åpenhet og diskusjoner omkring delingskultur og tilgjengeligjøring av kunnskap og informasjon. Gjennom blant annet dette innlegget stimuleres det til en sunnere delingskultur og det stilles spørsmålstegn ved at kommersielle partnere har eksklusiv rett til kunnskap utviklet av offentlige midler:

I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. Det bør være en politisk oppgave å legge bedre til rette for en delingskultur der kunnskap og kultur kan brukes og gjenbrukes. Særlig når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. To typiske eksempler er geografiske data, som skaffes til veie av Statens Kartverk og værdata, som skaffes til veie av Meteorologiske Institutt på Blindern. Disse to har imidlertid valgt helt forskjellig tilnærming til hvordan publikum har adgang til disse dataene. Statens Kartverk selger sine data til et lite antall kommersielle aktører, som så foredler disse til ulike GPS-produkter som selges til publikum… …Til sammenligning har Meteorologiske Institutt valgt å gjøre sine værdata fritt tilgjengelig.

Statens Kartverk et eksempel på hvordan «offentlig betalt kunnskap» ikke blir offentlig allemannseie. Hva vi kan gjøre med det? Det minste vi kan gjøre er i allefall å holde debatten varm i våre sosiale medier?

Samtidig med lanseringa av yr.no i 2007 innførte Meteorologisk Institutt en ny prispolitikk som innebærer at det meste av instituttets grunnlagsdata er gratis.Yr.no er en av websidene som «alle» både kjenner og bruker og en av Norges mest besøkte sider. Yr er et samarbeid mellom Meteorologisk institutt og NRK, med data og innhold fra:

Værvarsling til folket før og etter yr.no kan knapt sammenlignes. Yr har gitt oss detaljerte og grafiske framstillinger, med et mylder av informasjon og egne valg. Vi ser at samarbeidslista til yr er lang, noe som igjen fører til at vi forbrukerne, får et mer nyansert og presist værvarsel. Yr.no fikk i løpet av bare noen få måneders drift Rosing-prisen i to kategorier, beste nettsted og beste språk. Jeg vil tro det er utenkelig at vi kunne hatt en tilsvarende tjeneste som Yr.no dersom Meteorologisk institutt hadde fortsatt med å hemmeligholde sine data.

DIFI, Direktoratet for Forvaltning og IKT, har tatt noen steg for å hjelpe oss på veg til en å skape en sunnere delingskultur i en stor organisasjon. Hele DIFIs blogginnlegg om delingkultur i det britiske Arbeidsdepartementet finner du her. Selve oppsummeringen ser slik ut:

  • Finn ut hva som motiverer de ansatte
  • Bygg samfunnet
  • Ta sjanser, men lag det moro!

DIFI har også gjort en undersøkelse og har lært følgende om sosiale mediers gevinst:

  • Høyere kvalitet på produkter og tjenester
  • Bedre arbeidsprosesser
  • Lettere å innhente kunnskap
  • Nye måter å formidle budskap og innhold
  • Tilgang til spesifikke målgrupper
  • Brukerinvolvering

Nå har vi sett på flere eksempler der data og kunnskaper blir delt og hvilke tjenester og produkter det kan føre til. Om du trenger inspirasjon og hjelp kan du sjekke ut Friprogsenteret. De er et uavhengig, statlig finansiert kompetansesenter for fri programvare. Deres målsetning er at å etablere en kultur for deling, gjenbruk og samarbeid om offentlige IT-løsninger og digitalt innhold.

Om du ønsker en sunnere delingskultur og ønsker å bruke sosiale medier mer aktivt har jeg noen råd å komme med:

Ta stilling til:

  • Hvilket formål har du?
  • Hvem ønsker du å nå?
  • Hvilke kanaler skal du ta i bruk?
  • Hva er ditt budskap?

Ta sjanser, men ha det morro! Det er ikke før du setter i gang at du for alvor gjør noe med delingskulturen og holdninger i din organisasjon.

Vi bør ta stilling til:
– Formål
– Målgrupper
– Kanalvalg
– Budskap

Formål:

Denne bloggen skal hjelpe meg med å holde styr på det jeg lærer i kurset SOS6515 og jeg ønsker også at andre skal lære noe nytt om sosiale medier.

Målgrupper:

Alle som er interesserte i sosiale medier og planlegger å benytte seg av dette i større eller mindre grad i sin organisasjon. Bloggen blir også viktig å se tilbake på før min eksamen i faget.

Kanalvalg:

Jeg kommer til å benytte flere kanaler, blant annet twitter, facebook, etc. Jeg vil tro bloggen vil inneholde mest info og vil fungere som en oppsummering / samlingsplass for all info jeg legger ut.

Budskap:

En fasit om sosiale medier er denne bloggen ikke. Dette er mine tanker og erfaringer samt siteringer fra mine forelesere.

%d bloggers like this: