Tag Archive: delingskultur


David Cotterill jobber med innvoasjon i det britiske Arbeidsdepartementet. De har over 100.000 ansatte. Hvordan skaper man da en intern delingskultur? Gjennom bruk av…

Les mer hos sosialemedier.difi.no Hvordan skape delingskultur i en stor organisasjon?.

Reklamer
  • Hvilke oppgaver skal sosiale medier løse?
  • Hvem ønsker man å nå?
  • Hva skal målet med tilstedeværelsen være?

Debatten har gått i årevis på om ansatte for lov å bruke sosiale medier på arbeidsplassen. Vi har alle sett overskrifter over at sosiale medier er tidstyver. Kritikere kan få raskt bekreftet at sosiale medier fører til mindre effektive arbeidstakere. Er det egentlig slik?

Ved å benytte sosiale medier på arbeidsplassen kan man effektivt hente inn informasjon som igjen blir de ansattes kunnskap. Hvilke større verdier en ansattes kunnskap kan du se for deg i en kompetansebedrift?

Cecilie Staude, en av Norges fremste bloggere om sosiale medier, kom med påstanden at: Medarbeideres kunnskap er den viktigste kapitalen for en bedrift. Bruker man sosiale medier på en fornuftig måte og har fokus, kan målet bli: Bli flinkest mulig i jobben. Hvem vil ikke ha slike kolleger?

Gjennom å være aktive i sosiale medier kan organisasjoner være med på å forme sitt eget renommé. Gjennom dialog med sine kunder / målgruppe kan man aktivt stimulere til dialog og engasjement og igjen utvikling og framtida!

Slik som Starbucks har gjort det har de egne websider som ber kundene om tilbakemelding. Konkurrenter kan også lese hva Starbucks-kundene kommer med og hvilke tips og innspill de har. Det konkurrentene igjen mangler er engasjement hos sine kunder.

Hvilke effekter har det om din organisasjon ikke deltar i sosiale medier? Hvilke fordeler har konkurrentene om de bruker sosiale medier på en konstruktiv måte?

”Jeg vil heller dø enn å bli venn med kommunen på Facebook”sier ei 18 års gammel jente i Kongsvinger kommune. Det er ikke nødvendigvis enkelt å nå den unge målgruppen når man heter «det offentlige». Hva kan vi gjøre – hva har blitt gjort?

Det var klar tale at Kongsvinger kommune hadde problemer med å nå sine yngre borgere. Kommunen opprettet facebooksiden «Ung i Kongsvinger«.  Ung i Kongsvinger er ungdommens informasjonskanal – fra unge til unge. Siden driftes av ungdommen selv for at blant annet miljø, språk og kultur skal matche. Språket er lett og harmonerer til sin målgruppe. Av Kongsvingers ca 17500 innbyggere, har «Ung i Kongsvinger» over 1000 medlemmer. Dette sier kommunen selv om siden: «Facebook-siden har eksistert i snart to år, og har etter hvert vokst og blitt en suksess. Siden oppdateres jevnlig for å informere ungdom i Kongsvingerregionen om hva som skjer – Ung i Kongsvinger vil engasjere ungdom og holde dem oppdatert. Fremover vil vi satse friskt for å øke interessen for siden, vi vil også holde diverse konkurranser.»

Alle  er jo på Facebook.

Facebook brukes ifølge TNS Interbuss av 73% av Norges befolkning på månedsbasis, og unge mennesker bruker grovt regnet 40% av internett-tiden sin på Facebook. 98% av ungdommen er på facebook. Verdens største medietenker Clay Shirky var på besøk i Norge under «Nordiske Mediedager» og kunne fortelle om facebooks framtid: Shirky har tidligere tenkt at Facebook kunne erstattes, slik det i sin tid erstattet andre, men han ser ikke lenger hvordan dette skal kunne skje. Han liker ikke denne utviklingen veldig godt. 

Full City-katastrofen i Telemark

Da Vivi Sævik, daværende kommunikasjonssjef i Porsgrunn kommune og informasjonsansvarlig for Interkommunalt utvalg mot akutt forurensing i Telemark (IUA), opplevde Full City- forliset i 2009, var Twitter hennes sentrale kommunikasjonskanal til pressen, lokale og sentrale politikere, samt fagpersoner som fulgte med på aksjonens informasjons- og kommunikasjonshåndtering. Informasjon om status og tilstand ble gitt, spredt og besvart med 140 tegn pr. melding. Facebook var kommunikasjonskanalen for lokalbefolkningen, hytteeiere og båtfolk. Sævik fikk gode tilbakemeldinger fordi hun hadde stor lokalkunnskap og førte en direkte dialog med målgruppen. Sosiale medier var for IUA Telemark et nyttig supplement til tradisjonell krisekommunikasjon.

Vivi Sævik brukte de sosiale mediene på den «vanligste måten». Begge mine søstre, Rigmor og Beate er journalister og bekrefter bruksmønsteret til Sævik. Norsk presse er opptatt av Twitter og følger med der! Facebook blir sett på som et mer «privat» domene og brukes mindre av pressen.

Barneombudets bruk av ulike kanaler

Barneombudet bruker sosiale medier for å nå ut til sin viktigste målgruppe, barn og ungdom. For dem har det vært viktig å treffe de unge der de er, og kommunisere på en måte de forstår og kjenner. Det betyr at Barneombudet har valgt å være til stede i flere ulike sosiale medier, både på Facebook, Twitter, YouTube og Flickr. De bruker både tekst, bilder, video og et tilpasset språk i kommunikasjonen med de unge. På hjemmesiden henvender de seg direkte til barn og unge og ber dem bruke Barneombudets facebookside. De voksne blir henvist til Twitter. Ved å skille gruppene på denne måten viser barneombudet at de er målbevisste i sin kommunikasjon med de ulike gruppene. Barneombudet kan tilpasse både språk og innhold til de forskjellige målgruppene slik at innholdet stemmer overens med mottakerens nivå.

Hvem er mine venner?

Moss kommune har tatt opp dilemmaet: Er det greit å bli venner med tjenestemottakere og pårørende på Facebook? Som offentlig instans er vi opptatte av å spre vårt budskap til «alle» og holde våre målgrupper oppdatert på vårt arbeid og tjenester. Men er vi forberedte på to-veis-kommunikasjon? I en undersøkelse KS utførte våren 2011, viste at 58 prosent av kommunene har sosiale medier i bruk, og i løpet av 2011 vil andelen øke til over 70 prosent i følge planer de øvrige kommunene har. Et hovedfunn er at mange kommuner i hovedsak bruker sosiale medier som en enveis informasjonskanal. Bare 41 prosent av de kommunene som har utarbeidet en strategi for bruk av sosiale medier, har en målsetning om dialog, og det viser seg at i faktisk bruk har bare 22 prosent har lagt opp til og engasjert seg i dialog.

Hva med …

Eldre uten internett? Svaksynte? Fremmedspråklige? Det er mange grupper som sosiale medier i dag ikke er tilpasset og egner seg for. Uansett hvor entusiastisk jeg er for sosiale medier, er det pr. dags dato vanskelig å nå ut til alle, men å kalle sosiale medier for et supplement til de tradisjonelle informasjonskanalene er jeg ikke enig i.

Vi vil være tjent med å fortsette å bruke både «nye» medier og «gamle» medier for best å nå «alle».

Gjennom nye kommunikasjonsflater når vi nye målgrupper og stimulerer til dialog og utvikling.

Delingskultur

Vi mangler verken teknologi eller tjenester som lar oss dele informasjon og kunnskaper. Hva er det som gjør at svært mange ikke bidrar med sin kunnskap til samfunnet?

Om vi ser tilbake i tid, så har dugnadsånden i Norge vært sterk. Vi har stilt opp for samfunnets beste og har bidratt med vår kunnskap, erfaringer og arbeidskraft. Når vi i dag snakker om delingskultur er det ofte deling av digital kompetanse vi mener. Det kan gjelde alt fra en digital presentasjon til kildekode til komplekse fagsystemer. Det finnes pådrivere i de fleste samfunnslag som oppfordrer til deling og åpenhet av denne digitale kompetansen og kunnskapen.

Tord Høivik (Twitter: @Plinius) fra HiO omtaler tidligere statsråd i fornyings og administrasjonsdepartementet, Heidi Grande Røys,  angående delingskultur i sin blogg http://plinius.wordpress.com/2011/08/06/p-12711/ :

«Jeg minner om at staten (her Heidi Grande Røys) legger stor vekt på delingskultur og sosiale medier:

Ein delingskultur vil gagne alle. …  Eg seier som Bill Joy, ein av grunnleggjarane av SUN Microsystems: Det er alltid fleire smarte folk utanfor organisasjonen din enn inne i den!

Brukarane våre nyttar internett på heilt andre måtar enn for ti år sidan, ja til og med for fem år sidan. Ein deltakarkultur pregar etter kvart samfunnet, iallfall blant dei yngre. Med eitt vert det laga leksikonartiklar av små og store ekspertar rundt omkring, faglege og sosiale nettverk vert haldne ved like utelukkande på nett og pressgrupper på Facebook og bloggarar stel framsidene på avisene.

Offentlege verksemder må prøve å forstå konsekvensane av dette, og leggje om tenesteutviklinga. Sjå på innbyggjarane som samarbeidspartnarar, og ikkje berre passive mottakarar av tenester og informasjon.  Gi dei tilgang til å påverke utforminga og presentasjonen av desse tenestene og informasjonen.»

Akkurat slik Heidi Grande Røys (Twitter: @HeidiGrandeR) refererer til så finnes heldigvis nå eksempler på kommuner som er aktive på Facebook og på den måte kommuniserer to-veis med sine borgere. Gutter som anbefaler kommunen sin gjennom Facebook å bygge skateboardpark. Forslag som diskuteres av innbyggerne på kommunens Facebook-sider.  Er det ikke slik at vi er sterkere sammen enn hver for oss? Hvorfor ikke arbeide sammen?

Tidligere statsråd i fornyings og administrasjonsdepartementet, Heidi Grande Røys, har gjennom debattboka www.deltemeninger.no stimulert til åpenhet og diskusjoner omkring delingskultur og tilgjengeligjøring av kunnskap og informasjon. Gjennom blant annet dette innlegget stimuleres det til en sunnere delingskultur og det stilles spørsmålstegn ved at kommersielle partnere har eksklusiv rett til kunnskap utviklet av offentlige midler:

I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. Det bør være en politisk oppgave å legge bedre til rette for en delingskultur der kunnskap og kultur kan brukes og gjenbrukes. Særlig når det offentlige finansierer kunnskap og kultur, så er det viktig at den forblir fri. I Norge skapes det mye kunnskap som det i all hovedsak benyttes offentlige midler for å få fram. To typiske eksempler er geografiske data, som skaffes til veie av Statens Kartverk og værdata, som skaffes til veie av Meteorologiske Institutt på Blindern. Disse to har imidlertid valgt helt forskjellig tilnærming til hvordan publikum har adgang til disse dataene. Statens Kartverk selger sine data til et lite antall kommersielle aktører, som så foredler disse til ulike GPS-produkter som selges til publikum… …Til sammenligning har Meteorologiske Institutt valgt å gjøre sine værdata fritt tilgjengelig.

Statens Kartverk et eksempel på hvordan «offentlig betalt kunnskap» ikke blir offentlig allemannseie. Hva vi kan gjøre med det? Det minste vi kan gjøre er i allefall å holde debatten varm i våre sosiale medier?

Samtidig med lanseringa av yr.no i 2007 innførte Meteorologisk Institutt en ny prispolitikk som innebærer at det meste av instituttets grunnlagsdata er gratis.Yr.no er en av websidene som «alle» både kjenner og bruker og en av Norges mest besøkte sider. Yr er et samarbeid mellom Meteorologisk institutt og NRK, med data og innhold fra:

Værvarsling til folket før og etter yr.no kan knapt sammenlignes. Yr har gitt oss detaljerte og grafiske framstillinger, med et mylder av informasjon og egne valg. Vi ser at samarbeidslista til yr er lang, noe som igjen fører til at vi forbrukerne, får et mer nyansert og presist værvarsel. Yr.no fikk i løpet av bare noen få måneders drift Rosing-prisen i to kategorier, beste nettsted og beste språk. Jeg vil tro det er utenkelig at vi kunne hatt en tilsvarende tjeneste som Yr.no dersom Meteorologisk institutt hadde fortsatt med å hemmeligholde sine data.

DIFI, Direktoratet for Forvaltning og IKT, har tatt noen steg for å hjelpe oss på veg til en å skape en sunnere delingskultur i en stor organisasjon. Hele DIFIs blogginnlegg om delingkultur i det britiske Arbeidsdepartementet finner du her. Selve oppsummeringen ser slik ut:

  • Finn ut hva som motiverer de ansatte
  • Bygg samfunnet
  • Ta sjanser, men lag det moro!

DIFI har også gjort en undersøkelse og har lært følgende om sosiale mediers gevinst:

  • Høyere kvalitet på produkter og tjenester
  • Bedre arbeidsprosesser
  • Lettere å innhente kunnskap
  • Nye måter å formidle budskap og innhold
  • Tilgang til spesifikke målgrupper
  • Brukerinvolvering

Nå har vi sett på flere eksempler der data og kunnskaper blir delt og hvilke tjenester og produkter det kan føre til. Om du trenger inspirasjon og hjelp kan du sjekke ut Friprogsenteret. De er et uavhengig, statlig finansiert kompetansesenter for fri programvare. Deres målsetning er at å etablere en kultur for deling, gjenbruk og samarbeid om offentlige IT-løsninger og digitalt innhold.

Om du ønsker en sunnere delingskultur og ønsker å bruke sosiale medier mer aktivt har jeg noen råd å komme med:

Ta stilling til:

  • Hvilket formål har du?
  • Hvem ønsker du å nå?
  • Hvilke kanaler skal du ta i bruk?
  • Hva er ditt budskap?

Ta sjanser, men ha det morro! Det er ikke før du setter i gang at du for alvor gjør noe med delingskulturen og holdninger i din organisasjon.

Jens Nørve fra DiFI har nettopp holdt forederag om sosiale medier i det offentlige. Han viser til blant annet http://www.difi.no/sosialemedier/veileder-i-sosiale-medier og http://www.prosjektveiviseren.no som solide ressurser til planlegging og strategi.

%d bloggere like this: